Ninh Binh

Den Rode elven har jeg fulgt siden Kina, men her moter vi begge havet. Det kan virke som om elva bruker ethvert paskudd - en dreneringskanal, en rismark eller en fiskedam - til utsette den lange reisens slutt. Men for eller siden tar ogsa en elv slutt, i et stoyende mote mellom brunt slam og salte bolger i Tonkinbukta.

Her pa det flate deltaomradet ma de franske misjonarene ha gjort en sardeles grundig jobb. Fra et hvilket som helst klokketarn er det mulig a skimte det neste. Selv sma landsbyer har fatt ruvende katedraler av stein ute i rismarkene. Med kirkebenker som trolig tilbyr flere harde sitteplasser enn det er rumper i omradet. Arstallene over inngangene viser at de fleste ble fullfort pa 1930-tallet, men noen er fortsatt under oppforing. Evnen til bygging overgar tydligvis begeistringen for bonn.

"La meg overta kjoringa!", kommanderer Tiep nar asfalten slutter. Hun er ikke imponert over hvordan jeg kjorer den leide motorsykkelen pa de sma veiene gjennom rismarkene. Like greit det; for meg er det mest interessante ved siden av veien, og ikke pa den. Trafikk har jeg glant mer enn nok pa i det siste. Tiep endrer karakter, fra a vare beskjeden til a sprudle. Hun poserer foran kameraet, lager abligoyer og forteller grove vitser. Hver dag kommer hun med forslag om hvor vi bor dra og hva vi bor se. Selv om hun har besokt de fleste stedene for, virker det som om hun trives med gjensynet av det gamle kongesetet Hua Lu, havnebyen Phat Diem og omradet Tam Coc, hvor ei gammel dame ror oss opp en elv som renner igjennom sandsteinsklipper.

Stadig er det noen som har en kommentar til oss. Neppe av den hyggelige sorten, siden Tiep ignorerer dem. Som oftest er eldre folk som har noe de skal ha sagt. Men ordene som kommer fra en byggeplass er nok over streken, for Tiep traver inn pa plassen og skjeller ut en kar som boyer armeringsstenger. Siden jeg ikke forsto tilropene, har jeg egentlig ikke noe utestaende hos jernbinderen, men synes det ser for pinglete ut a gjemme meg bak ryggen pa Tiep. "Hold kjeften pa deg! Skjonner du?!", sier jeg pa vietnamesisk og stiller meg tett inntil ham. Modig gjort, siden jeg ikke har sloss siden barneskolen og risikerer a fa en real omgang, men tar sjansen pa at et hode bade hoyere og bredere gjor at han ikke gjennomskuer bloffen om juling. Tiep redder meg. "Slutt! La oss ga!", roper hun. Og jernbindern holder kjeft, ihvertfall sa lenge vi kan hore.

"Kom!", sier noen idet jeg stopper opp for a beundre arbeidet til tre personer som pynter en trekiste med utskjaringer. Kisten er kun en meter lang. Noen andre personer er opptatt med a kle en ferdig utskaren kiste med bladgull. Ettersporselen etter likkister for barn later til a vare stor. Vi blir fort til et hus bak skurene hvor treskjarerne arbeider. I huset sitter det to personer ved et utskarent alter med kinesiske tegn. "Himmelsk ... eh ...", prover jeg a imotekommende a lese i tilfelle vi er innkallt til kjeft for a ha tatt oss inn pa omradet. Mannen smiler og leser resten av setningen. Han og kona eier denne bedriften, som sysselsetter femti personer. Mannen kan berette om gode tider. De eksporterer til Japan og Korea. "Ja, noen av prydgjenstandene sendes til og med til Tyskland!", forteller han stolt mens han klapper alteret. At alt er velstand, kan ogsa den store safen mellom senga og alteret berette om. Mon tro hvilke rikdommer den skjuler?

"Javla dyrt!", tenker jeg etter a ha betalt tilsvarende atti kroner til damen i resepsjonen pa et hotell. Kanskje har jeg vart for lenge alene, kanskje har jeg har sett meg blind pa billige vietnamesiske prisene eller kanskje har jeg fremdeles blir svimmel av de enorme store belopene pa pengesedlene. Jeg biter det i meg; ma passe meg for ikke a bli smalig - kanskje den minst sjarmerende av alle egenskaper. Tiep tolker mitt blikk pa resepsjonisten annerledes. "Hvorfor sa du pa henne sann?", spor Tiep med et granskende blikk. "Har du lyst til a vare sammen med henne?". Tiep folger hele tiden med. Sjalusien hennes er slitsom, men betyr vel at hun liker meg.

Alle ting kommer allikevel til sin slutt. "Jeg ma reise hjem", sier hun en dag. "Jeg sa jeg skulle vare borte en dag, og na har det gatt to uker".